Depresjonsdiagnosen er basert på en klinisk vurdering. En pasient møter ICD-kriteriene for en depressiv episode når han/hun, i minst to uker, har opplevd minst to av tre kjernesymptomer (vedvarende senket stemningsleie, senket interesse og evne til å glede seg og redusert energi eller trettbarhet og tretthet etter selv den minste anstrengelse) og minst to av de syv sekundære eller ledsagende symptomer (redusert konsentrasjon og oppmerksomhet, følelse av skyld og verdiløshet, redusert selvfølelse og selvsikkerhet, variasjoner i appetitt og vekt, søvnforstyrrelser, pessimisme og grublende tanker, selvmordstanker og -atferd).

Diagnosen er syndrombasert og hviler på tre karakteristikker: symptomer må gjenkjennes og varigheten må tydelig være lenger enn 2 uker og sosial, interpersonlig og yrkesmessig fungering må være svekket. ICD-10 dekker depresjon under de følgende kodene: F31, bipolar lidelse; F32, depressiv episode; F33, tilbakevendende depressiv lidelse; F34.1, dystymi; og F06.3, organiske affektive lidelser (stemningslidelser).